Nattens partitur
De karbonholdige sorte partiklene dannet av planterester, kontrasteres med lyset som siver gjennom vinduene og de halvåpne dørene, for i en annen sammenheng å slå ned som lynnedslag langs arkitekturens hemmelige avkroker. Varheten legger seg som et slør, en hudens hinne over ruinfragmentene og skaper dette udefinerbare rommet som kontrasteres med de skarpt oppstemte møtene mellom lys og mørke. På denne måten sammenfattes en suggererende romlig dybde med kullets bløte tekstur som pulserer taktilt i overflaten. I møtet med Ulf Nilsens kulltegninger fascineres man over hvordan den sorte kompakte materien kan frembringe et så intenst gjennomskjærende lys som flerrer opp nattens mørke. Et annet moment er hvordan kulltegningene besitter en stofflighet som om teknikken legger seg tett opp til det å mime materien og dermed skaper en følelse av skulptur, av gjenstandsmessig troverdighet.
Nilsens nattlige sykkelturer i Romas gater gir en anledning til å absorbere tuffsteinens fuktighet iblandet en atmosfære av søtlige lukt fra restaurantenes siste økt eller fornemmelsen av espresso som blandes med et mildt drag av eksos og sigarettrøyk. Et varmt lys legger seg som et omfavnende slør over den historiske arkitekturen så fjernt fra det dissekerende institusjonelle lyset som karakteriserer laboratoriets og overvåkningens tidsalder. Nilsens partitur korrigerer denne angsten for tap av kontroll ved å henvise til det tidspunkt om natten da byen stilner og gir tillit til alle og hvor man føler seg som del av et vi, integrert innenfor felleskapets og sivilisasjons historiske rammeverk. Selv om dette er en klisje som handler om innlærte forestillinger skaper endog Romas natt en unik følelse av at alle mennesker er samlet i en felles ærbødighet. Overveldet, lidende eller med en hjertelig latter er man for et øyeblikk revet ut av hverdagens liv, hypnotisert av de lange historiske passasjene, søylegangene og ruinfragmentene. Kanskje kroppens minne om denne sanseligheten vekkes til live når kullet gnis inn i papiret for å utnytte dets grafiske mulighet til å optimalisere følelsen av objektet, forfinet gjennom tegnerens vare hånd mot papiret.
Det er begynnelsen på en reise, for det ligger en lang tradisjon bak det melankolske ruinlandskapet, som med en vertikal oppdrift i Day Rain stiger frem som et Fata Morgana.. Man tenker først og fremst på De Ciricos malerier av piazzaer og søylehaller hvor det eksisterer en metafysisk romlighet eller de mange kunstnerne som gjennom århundrene har etterstrebet å kunne gjenskape sine sublime følelser overfor antikkens monumentale skjønnhet. I den kristne ikonografien ble derimot søyletromler og ruinfragmenter anvendt som beseirede trofeer, som metaforer på et forlatt tankegods.
I Nilsens kulltegninger danner nattens mørke en skjønnhet som beveger seg mellom dødens skygger og historiens ugjenkallelige patos, like foruroligende som opprivende, like eksistensielt nærværende som en bevegelse langs en tidsakse. For selv om det eksisterer en meditativ ro i disse kulltegningene er det bare tilsynelatende. De drives av en indre uro, en lengsel etter å trenge inn i sedimentene av menneskelig energi, ideer og over to tusens års historie. Det var en lignende følelse av historiens nærvær og spesifikt renessansekunstens overveldende skjønnhet som medførte at 106 turister i perioden 1977-1986 måtte oppsøke psykologisk behandling i Italia.
I 1989 introduserte psykoanalytikeren Graziella Magherini Stendhalsyndromet som en diagnose slik at man kunne forklare affektforstyrrelser og somatiske angstreaksjoner med utgangspunkt i kunstens estetiske kraft. Den sterke reaksjonen handlet om lengselen etter en historie man aldri hadde hatt, århundrene ble blandet sammen, fortiden trengte seg inn nåtiden og kunsten og arkitekturens overveldende prakt fremprovoserte hjertebank, svimmelhet, depresjon og en følelse av uvirkelighet. Enkelte fikk tretthetssymptomer og fikk bare lyst til å sove, for i hvert skritt man tok støtet man på en stein som representerte en lagdeling av liv og død. Andre opplevde depersonalisasjon, en splittelse som kunne vare i mange dager.
De medtatte turistene overrepresentert av skandinaver og amerikanere kom i kontakt med sitt eget potensial for estetisk erfaring, noe som medførte at de mot sin egen vilje tapte seg selv i Roma eller Firenzes monumentale skjønnhet. Tapet og den følgende lindringen kan relateres til den franske forfatteren Stendhal som beskrev sine angstreaksjoner i form av voldsomt hjertebank og svimmelhet i møte med Romas rike kulturarv. Etter å ha besøkt Santa Croce i Firenze måtte han lese et dikt av Ugo Escolo, da han hadde en intens trang til å finne gjenklang fra en venn som delte hans opprivende følelser. En lignende rystelse av å gjenfinne seg selv i en spaltning mellom hengivenhet og tap meddeler utstillingen Nattens partitur gjennom kullets skiftende fremtredelse, som i Night Rain der himmel og jord møtes i en sømløs kontinuitet, noe som får ruinen til å reise seg som en klippe fra en uendelig horisont eller i Passage into the dark hvor et eterisk lys møter søylerekkens rytmiske driv inn mot historiens gåter vi alle er en del av.
Tone Lyngstad Nyaas
Galleri Haaken, 28/8 – 21/9, 2014