Inside Out, katalogtekst: Back Stage Pass

av Selene Wendt

Med utstillingen Inside Out henter Ulf Nilsen frem et verktøyskrin rikt på elementer fra hans tidligere arbeid samtidig som han tømmer innholdet på gulvet. På mange måter er utstillingen en fortsettelse av historien som ble formidlet i Sentimento del Tempo (2003). Igjen har han skapt en sammensatt utstillingsopplevelse som formidler en personlig reise. Den stadig skiftende balansen mellom fantasi og virkelighet, forholdet mellom det indre og det ytre, og en sterkt ladet symbolbruk preger hele utstillingen. Samtidig har Nilsen begynt på et nytt kapittel i fortellingen, hvor han legger mer vekt på det konseptuelle enn noen gang før. Han løfter taket i sine konstruksjoner slik at enda mer kaos og uventede elementer slipper inn i et billedspråk som handler først og fremst om individets rolle i universet.

Det første vi møter når vi går inn i utstillingen er Avalanche, et installasjonsarbeid som gir en klar indikasjon på hva vi kan forvente med denne utstillingen – det helt uventede. Inside Out avslører et indre univers som er både komplekst og uforutsigbart, fullt av motsetninger og kontraster, forsiktig bygget opp av livets gåter som igjen er ubarmhjertig dekonstruert av livets svar. Vi inviteres til å navigere en psykologisk og følelsesmessig labyrint. Spesialbygde utstillingsvegger danner en tydelig rytme og hindrer oss i å se hele utstillingen i ett. Opplevelsen av utstillingen endrer seg underveis, påvirket av hvordan de ulike elementene spiller med og mot hverandre. En sterkt ladet symbolbruk er den røde tråden som syr billedspråket sammen. Tvetydighet understrekes av motsetninger som skaper både balanse og uro: konstruksjon og dekonstruksjon, inside og utside, bilde og speilbilde, forside og bakside, fiksjon og virkelighet, installasjon og maleri, skulptur og funnet gjenstand. Istedenfor en mer tradisjonell utstillingsform hvor alt er ryddig plassert slik at vi kun ser den perfekte, bearbeidede forsiden av ethvert bilde, får vi anledning til å se mye mer i Inside Out.

Vi opplever individets reise gjennom livet i all sin sårbare nakenhet. Vi får et slags back stage pass som gir adgang til alt som ligger både foran, bak og rundt omkring. Ved å vise frem baksiden og synliggjøre de løse trådene som bidrar til helheten slipper han oss enda dypere inn i en utrolig kompleks og nyansert billedverden. Alt er snudd opp ned slik at det som kanskje virker tilfeldig antagelig er helt bevisst, mens det som virker bevisst like godt kan være helt tilfeldig. Forholdet mellom maleri og installasjon er i fokus i Inside Out. Det oppstår en interessant dialog mellom arbeidene som kommuniserer både med oss og med hverandre. Bildene fungerer omtrent som parafraser på utstillingsformen der skulpturelle og installasjonsmessige elementer komplementerer maleriene, mens de ulike installasjonene igjen siterer elementer som vi finner i maleriene. The Sun er et perfekt eksempel på dette. Motsetninger og kontraster er i fokus der abstrakte fargefelt står mot det figurative og surrealistiske. Vi må virkelig lete etter betydningene av symbolbruken. Arbeidet er å regne som et nøkkelverk, og viser hvordan de svært ulike trådene henger pent og ryddig sammen i en rikt sammensatt uttrykksform. Det formale, det konseptuelle og det humoristiske fungerer bade med og mot hverandre i et billedspråk som er både tiltalende og utfordrende samtidig. Konstruerte, nærmest absurde sammensetninger – som en stige, en dør og et monokromatisk lerret – siterer den merkelig lille sammensetningen av funnede objekter og småmalerier som står forsiktig komponert ved gulvet til venstre for maleriet. Det skal ikke mer til for å endre maleriets karakter. Akkurat som et lite utropstegn som endrer en hel setning, ser vi hvordan den lille detaljen understreker forholdet mellom det bevisste og det tilfeldige på en subtil men helt overbevisende måte. Det er befriende å oppleve hvordan Ulf Nilsen har sluppet seg helt løs på en måte som gjør at alle elementene er likestilte. Han kommuniserer gjennom et uventet visuelt språk som er noe av det mest nytenkende og lekende han har gjort hittil.

Italo Calvinos bok Usynlige byer har lenge vært en viktig inspirasjonskilde for Ulf Nilsen, og den gir fortsatt et verdigfullt innblikk i Nilsens billedspråk. I katalogteksten til Sentimento del Tempo (2003) skrev jeg om de tydelige parallellene mellom Nilsen og Calvino, noe som fortsatt er relevant. Når vi trekker inn Italo Calvino, trer de flerdoble betydningene av symbolene I Nilsens verk enda tydeligere frem. Usynlige byer er historien der Marco Polo forteller Kublai Khan om de mange byer han har besøkt på sine reiser, som aldri har eksistert i virkeligheten – de finnes kun i fortellerens fantasi. Samtlige fortellinger handler om Venezia, som beskrives på mange forskjellige måter. På samme måte opplever vi at ting går igjen i bildene til Nilsen. Det handler om ulike beskrivelser av det som er praktisk talt det samme, nemlig beretninger om en livsvandring. Italo Calvinos sterke symbolbruk gjenspeiles i Ulf Nilsens malerier. Det har relevans til Ulf Nilsens bilder når Calvino skriver, «Den dagen jeg forstår alle symbolene, vil jeg da endelig lykkes med å eie mitt rike?». Hos Nilsen er symbolene tegn på de evige spørsmål som følger ham gjennom livet, og som går igjen som en naturlig del av hans arbeid. Det dreier seg om en søken etter identitet gjennom visualiseringen av ens indre kamp. Så lenge det finnes ubesvarte spørsmål vil den gåtefulle symbolikken fortsatt dominere billedspråket.

Ulf Nilsens symbolbruk kommer tydelig frem i hans fictive bylandskap. Unfinished Cityer et utmerket eksempel på dette, og akkurat som hos Calvino er motivet en sterk metafor for det psykologiske. Nilsens fantasifulle konstruksjoner er like ryddige og nøye sammensatt som de er absurde og urovekkende. Det finnes en slags orden i kaoset som reflekterer individets rolle I universet. Det handler om komplekse elementer som formidler mye mer enn det man ser med øynene. I det ene øyeblikket fornemmer vi stillheten før stormen som i neste øyeblikk skifter til en følelse av at alt plutselig kan rase sammen. En blind mann søker seg forsiktig frem med stokken i et surrealistisk, urbant landskap. Konstruksjoner er bygget opp uten sans og mening, samtidig som de fremstår som vakre, skulpturelle elementer i helheten. Vi får glimt av en opplyst bygning i måneskinnet som skaper en spennende kontrast til de andre elementene. Det er mange spørsmål som dukker opp underveis: Er denne byen en konstruksjon eller en dekonstruksjon? Skal dette kompliserte, urbane motivet formidle et ønske om å bygge sans og mening ut av rotet, eller er den å tolke rent metaforisk som biter av en uoppnåelig drøm som ikke helt passer sammen i virkeligheten? Uansett svaret, skaper både symbolbruken, koloritten og de mulige psykologiske referansene en komposisjon som fungerer både formalt og innholdsmessig. Bevisste sammenhenger mellom de ulike objektene, bade innenfor bildene og i hele utstillingskonteksten er av avgjørende betydning i Inside Out. Ulf Nilsen henter inn ulike gjenstander som understreker helt vesentlige aspekter I helheten. Det dekadente og forfalne understrekes i ustabile vegger, brukket murstein, uleselige bøker, vinduer som åpner opp mot intet, ubrukelige stokker, skjøre trebjelker og sammenkrøllede tegninger, som til sammen slipper virkeligheten inn i kunstens drømmeverden.

En rørepinne dynket i svart maling henger skjørt ved siden av arbeidet The Moon, noe som skaper en morsom dialog med maleriet som refererer til selve prosessen bak arbeidet. Det poetiske understrekes ved den søte, lille bjellen som henger foran maleriet. Til sammen skaper slike detaljer et helt nytt visuelt språk som forteller om mye mer enn Nilsen kunne formidle i et rent, tradisjonelt maleri. Rett foran dette arbeidet ser vi en ganske høytidelig sokkel med en glattpolert overflate i sort som forholder seg til The Moon. Teksten som er trykket på hver side av sokkelen gir små poetiske innblikk i budskapet. Fear and Courage står det skrevet på forsiden. Fra avstand vil man kanskje lure på hvorfor det ikke står en skulptur på denne museale sokkelen. Likevel er det ingen ting som mangler. Når vi nærmer oss arbeidet ser vi månen fra The Moon perfekt gjenspeilet på den glatte overflaten, akkurat som måneskinn på stillestående vann.

I like stor grad som før er tekst et viktig aspekt i billedspråket, brukt helt bevisst for å komplementere bildene. «The old slave dived into the deep woods» står skrevet i store hvite bokstaver på et ferskenfarget bakgrunnsfelt. Teksten understreker det poetiske ved det figurative motivet til høyre, et maleri som består av en forfallen gul rose, en uttørket gren og en klokke. Symbolbruken gir assosiasjoner til det forfalne, det flyktige og det sårbare. Det er lett å forstå at individet (slaven) søker seg forsiktig frem i virkeligheten, antagelig tiltrukket av det lyse og håpefulle. Hva skjer når dette settes opp over en «tilfeldig» trebjelke som ligger på gulvet under og en liten stokk som star pent lent opp mot veggen ved siden av? Arbeidet endrer selvfølgelig karakter slik at budskapet om sårbarhet trer tydeligere frem. Dette understrekes videre ved at hele installasjonen er dramatisk henvist til kroken.

Det handler om en indre verden som vi nesten får tak i akkurat i samme øyeblikk som den forsvinner rett foran øynene. Det dreier seg om erindringer av forskjellige ting, en blanding av fiksjon og virkelighet som ikke helt går opp. Noe av magien med denne utstillingen ligger i at Nilsen våger å la en god del stå uferdig. Vi får ikke bare oppleve det som er grundig bearbeidet, men også de underliggende, uferdige lag. Det handler om en virkelighet som er vanskelig å definere og tyde. Det uforklarlige henger i luften og skaper spenning i bildene. Det handler like mye om det som ikke er malt som det som er grundig bearbeidet rent formalt. Det formale er fortsatt viktig, men Nilsen fører det hele inn i et rikere konseptuelt felt.

A Fallen Angel  inneholder mye av det som går igjen i utstillingen. Motivet viser et åpent rom med rot hvor de arkitektoniske elementene gjenspeiler indre psykologiske tilstander. Det dreier seg om ulogiske sammensetninger. Som i drømmene er dette ting som vi kjenner igjen men ikke helt forstår betydningen av I en slik sammenheng. Lyset slippes inn i det åpne rommet som et tydelig tegn på håp midt opp i all smerten. Hovedmotivet komplementeres av to sidepaneler, hvor rene, klare linjer skaper orden og en sterk motvekt til kaoset i midten. A fallen angel står pent skrevet langs kanten til venstre. Dette er et perfekt valg av ord som gir en fornemmelse av det stille vakuumet som henger igjen etter en tragedie. Alltid opptatt av å konstruere og dekonstruere samtidig, skaper Nilsen orden ut av kaoset og drar oss inn i motivet på leting etter mening og mulige svar. Vi finner kanskje ikke alle svarene vi leter etter, men med denne utstillingen er det heller det ubesvarte som gir arbeidene etterklang.

Samtlige arbeider i utstillingen fungerer på mange forskjellige plan. Det formale er like viktig som det konseptuelle, mens det humoristiske og det alvorlige veksler om hverandre. Det logiske og bevisste svever rundt i virvlet av tilsynelatende tilfeldige detaljer som faktisk bærer vekten av hele utstillingen. Dette kommer tydelig frem i Darfur. En klar sirkel i midten lyser som en fullmåne i mørket. Dette er i seg selv et sterkt ladet symbol som er godt forankret i Ulf Nilsens visuelle språk. Månen er et direkte sitat både fra tidligere motiver og andre verk i denne utstillingen. Temaene kjenner vi også godt igjen: individuelle tragedier, det sårbare, det uforklarlige, og det skjøre lages om til noe vakkert. Midt opp i det repetitive mønstret av midlertidige småtelt finnes en liten snor med en regnbue av tekstiler som henger mellom to telt, omtrent som om det skulle knytte to sjeler sammen i denne tragedien. Som et lite utropstegn i denne fortellingen, fremheves skjørheten med fem sammenkrøllede tegninger som ligger under maleriet. Tegningene er mer eller mindre ødelagte men fungerer som små skulpturelle elementer som gjenspeiler de vaklevorne teltene i motivet. Som ellers I denne utstillingen handler det om subtile, men helt vesentlige detaljer som knytter det hele sammen på en fascinerende måte.

Inside Out  er ingen forutsigbar utstilling hvor bildene henger på rekke og rad langs veggene, nøye rangert etter bildenes midtlinje. Her finnes det ingen faste, stramme regler som dikterer et formalt hierarki blant arbeidene. Alt er likestilt, bade konseptuelt og formalt, fra en sammenkrøllet papirtegning til et monumentalt maleri, fra en slitt trebjelke til et lite fargetrykk. Alt er snudd opp ned med innsiden ut, noe som forsterker det komplekse og tvetydige budskapet. Baksiden er like viktig som forsiden og innsiden vrenges ut. Arbeidene fremstår som mange små setninger i en bok eller kapitler i en fortelling. Vi kan altså oppfatte de ulike installasjonene hver for seg, men det er mer interessant å tolke dem samlet som en beretning om individets reise gjennom livet.